Podcast Feeds
Blir vi kontrollert av mediene?
Posted in Samfunn & Politikk
Tagged agenda, elitisme, falsk, journalisme, journalistikk, kontroll, liberal, makt, mediene, mediener, nyheter, politisk, propaganda, ufrihet, undertrykkelse
Mens Gerda 88 dør av ensomhet
Stokken ramler forover og trillebagen bakover med metalliske smell midt i rulletrappen. Eieren, en vever liten skikkelse står helt urørlig. Fire mennesker rett bak henne og foran meg står også fullstendig urørlige. Jeg brøyter meg forbi dem irritert, og plukker opp stokken først.
- Er alt vel med deg?
- Jo.
Jeg plukker opp trillebagen og holder den for henne. Det er jo fortsatt ikke antydning til assistanse fra saltstøttene som står bak oss, og jeg gidder ikke ofre dem et stygt blikk en gang. De er usle krek. Phøy!
- Er du dårlig, spør jeg.
- Nei, jeg er bare for gammel til dette, sier hun og ser seg hjelpeløst omkring.
-Ikke tenk på det, jeg mister trillebagen min stadig så det smeller, men det er ingen som gjør mine til å gi en hjelpende hånd, det er ganske utrolig. Så holder jeg rundt henne. Jeg bare må gi denne kvinnen litt menneskelig nærhet og varme. Det er umulig å la være.
Innen vi når toppen av rulletrappen, får jeg vite hun er 88 år, bor i 3. etasje i en blokk, er frisk, men alene. I det vi stiger av blir hun forfjamset, synker sammen og brister i gråt.
- Kom, sier jeg og geleider henne forsiktig til en benk.
Hun er liten, med vakker furet hud og maskara på vippene. Hun er velstelt og pen i tøyet som mennesker på hennes alder sier. Jeg holder henne i hånden. Den er myk og litt kald og jeg kjenner en lett skjelving.
- Nå sitter vi litt her og prater, så forteller du meg hvordan du har det. Er du sikker på at du føler deg bra?
-Ja, jeg er sprek jeg, har alltid vært. Det feiler meg ingenting annet enn at jeg er litt mer skranten og litt mer glemsk nå. Jeg er bare så alene, sier hun og tårene renner igjen.
Hjertet mitt brister. Det gjør dypt inntrykk på meg å sitte her med enda en eldre dame i mitt nærområde som bryter sammen i full offentlighet, eller lar tårene trille i det jeg viser litt medmenneskelig omtanke. Siste året har det blitt mange tilfeldige møter med ensomme, enslige kvinner fra 80 år og oppover her på Lambertseter. I farten husker jeg elleve stykker.
Et øyeblikk ser jeg for meg lærerinnen på 89 år jeg møtte i vinter. Hun skulle over veien med rullatoren sin, og vegret seg tydelig. Hun hadde hatt årebetennelse og ligget et halvt år på sykehus, før de sendte henne hjem alene i fjerde etasje, uten heis. Hun ville på gamlehjem men var for frisk fikk jeg vite.
- Jeg gruer meg alltid til å gå over veien for de tuter på meg. En bil bråbremset demonstrativt èn satans meter unna henne, enda hun var midt i gangfeltet og viste henne med all tydelighet at hun fikk se å beine over og bli ferdig. Jeg ble rasende, viftet bestemt med flat hånd som en hissig konstabel, ga en finger til idioten bak rattet og førte damen saaaaaaakte til den andre siden.
- Neste gang går du akkurat så sakte du må uten å bry deg minste om de bilpøblene som tror de eier veiene og verden. Hun smilte litt og vi ble stående og snakke en halvtime om hennes tilværelse. En kvinne fullstendig klar i hodet, som faktisk ikke klaget. Hun var bare sliten, inderlig sliten av å klare alt alene, være totalt alene. Kjempe opp og ned trapper alene, sove og spise alene. Være redd.
- Jeg burde ikke klage, vi har det så godt i Norge og jeg lider ingen nød.
Jeg våkner til av Gerdas stemme og kjenner hånden hennes er varm i min.
-Det er noe som heter åndelig nød og det skal jeg si deg stadig flere i Norge lider av. Hva hjelper det med all verdens rikdom, om vi ikke bryr oss om andre mer? Oslo er et av de fattigste byene i Norge, vi er åndelig tilbakestående, tomme skall som tror livet dreier seg om å tilfredsstille egne behov øyeblikkelig og helst på TV med et publikum som klapper til våre sure sangstemmer og nakne rumper. Vi er blitt et samfunn selvopptatte fjols.
Hun nikker stille.
- Hørselen er ikke som før heller, men jeg hører godt hva du sier. Hun smiler lurt og jeg hører en bortgjemt humor ligge på lur.
-Det er like greit å ikke høre. Jeg har også selektiv hørsel, for det er så forbannet mye dritt å høre at jeg bare lar det feie forbi. Orker bare ikke forpeste hjernen min med all den dritten verden serverer oss i dag.
Hun ser på meg – smiler litt og lyser opp. I noen sekunder glitrer det i øynene som nettopp var mørke av ensomhet og sorg.
-Ja, det er så mye dritt på TV`en at jeg ofte bare skrur av. Hun sier det som en skolepike som endelige gir litt faen. Mye DRITT!
-Bor du alene sier du? Har du ingen rundt deg?
-Jeg har jo barn og barnebarn, men de bor ikke akkurat i området. Jeg ser dem ikke så ofte heller, de har det travelt med jobber og sitt.
- Har du ingen kjente i nærheten heller?
-Jeg hadde en del, men de dør jo en etter en. Jeg er bare så veldig alene.
- Får du komme på gamlehjem om du vil det?
- Å nei, jeg er altfor frisk til det. Vi blir stadig flere eldre og eldre blir vi og. Hvem skal ha tid til oss? Og jeg vil ikke være til bry for noen heller.
- Vet du, det tror jeg ikke du er. Det er noe vås vi er opplært til å tro at vi er til bry om vi ber om noe. Om vi trenger litt hjelp eller faktisk litt menneskelig kontakt, litt omsorg og omtanke. Faktisk tror jeg vi må våge om be om det og heller få nei. Herlighet de unge i dag krever det. Hva sier du?
- Du har kanskje rett. Jeg kunne ringe. Jeg er faktisk helt klar i hodet.
- Det både ser og hører jeg at du er.
Så følger jeg henne ut mens hun takker for praten. Hun rusler videre litt forvirret og tafatt. Jeg ser hun går over veien og setter seg i en liten park på andre siden av senteret. Solen skinner på henne der hun sitter som et gjenglemt barn. Jeg har lyst å gråte for jeg kan nesten se hennes tanker der hun sitter, og undrer på om det er noe mer å glede seg over og se frem til. Om døden kan hende er den beste og letteste veien videre. Om ikke rødvinen hun nettopp kjøpte på polet og sovemedisinene på nattbordet er hennes beste venn i dag….
Hvor på veien glemte vi hva ordet nestekjærlighet faktisk betyr? Og er noen egentlig interessert i å puste liv i det igjen?
Posted in Samfunn & Politikk, Tanker i Øyebikket
Tagged alene, eldre, eldrebølgen, ensomhet, fremmedgjøring, gamlehjem, hjelp, likegyldighet, medisiner, medmenneskelighet, omtanke, oslo, Pathfinder, politikk, samfunn, selvmord, selvmordstanker, sykdom, sykehjem, verdighet, vin
Freedom of Thought
I Am painting my own mind, in any color and shape i want. In any dimension and beyond – I travel in my mind, through Fear and Love, Horror and Joy, creating my reality thought by thought, Heart Beat by Heart Beat as you create yours.
Why would you care to control my mind, ask me to copy yours, when you have an infinite universe of your own?
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged breath, freedom, frihet, heart, horror, joy, Pathfinder, tanke, thought, univers, universe. love
Jakten på Hjem – et ekte eventyr
- Vi får lete, sa den gamle til den unge. Labb i labb vandret de høyt og lavt, langt og lenge, natt og dag. De søkte blant menneskene, dyrene, naturen og i havene. De hilste på de vakreste og de grelleste vesener på jord. De sloss mot troll og red på delfiner. De spiste med Alver og drakk med Tyver. Hver og en spurte de om veien Hjem, men ingen kunne svare, den gamle og den unge som vandret labb i labb.
- Nå har vi søkt høyt og lavt i tusen netter og tusen dager. Hvorfor finner vi ikke Hjem, spurte den unge.
- Er du sliten allerede, spurte den gamle og strakk seg under Treet, røkte en liten pipe og la seg til å hvile.
- Hvorfor leter vi Her, jeg vil Dit sa den unge og pekte mot Syv Stjerner. Jeg vil jo bare Hjem, sa den unge og krøp i armkroken til sin frende. Så lå de der og hvilte litt i strålene til solen som gikk ned, den unge og den gamle på leting etter Hjem.
I det de siste gylne stråler dukket under horisonten, ble de hentet. Enorme vinger fanget dem opp og fløy dem gjennom mørket og ut i universet. Forbi vår egen sol og lenger ut. Langt og lenger ut i universets uendelige Storhet ble de fløyet på myke vinger uten en lyd.
Den gamle sov, han var jo trøtt, mens den unge kikket storøyd og oppglødd på planetene som kom nærmere. På klyngen av stjerner han var sikker på rommet Hjem.
- Se der, se der ropte den unge og pekte ivrig på en klode med to Soler og en Måne. Se gamle Frende, SE der er Hjem jeg vet det jeg kjenner det. Kjenn her, ropte den unge og lo en trillende latter.
Den gamle kjente på Hjertet til den unge gjennom sitt eget. De pulserte og banket i takt, som to værbitte trommer på vei hjem fra krigen. Den gamle gløttet på det ene øyet, så det andre og satte seg forsiktig opp. Han rettet på trøya, kremtet og gispet litt over synet.
- Hva sa jeg Frende, hva sa jeg, vi har funnet hjem, ropte den unge fra seg av Lykke. Den gamle og den unge satt som saltstøtter i noen korte sekunder, overveldet av et syn så magisk at de ikke kunne beskrive det. I myke svev fløy fuglen dem inn i sfæren til Hjem, mens den unge og den gamle holdt varsomt og ærbødig rundt hverandre, som sårede soldater hjemme fra tokt. I det de ble løftet forsiktig inn i atmosfæren til de to solers hjem, svartnet alt.
Posted in Fiksjon & Faksjon, Tanker i Øyebikket
Tagged eventyr, hjertets sang, kapitel, Pathfinder
Jeg trodde
…jeg var skrullete,
helt til jeg ble sikker!
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged fleksibelt, Pathfinder, sannhet, sikker, skrullete, stifinner, tro
All krig kommer innenfra
De pågående kriger i den ytre verden mellom “gode & onde” krefter, er bare uttrykk for en indre motstand mot å integrere, elske og akseptere ens egen skygge. Det handler ikke om krig med vinnere og tapere, men aksept og integrering av Alt som er.
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged aksept, dualisme, fred, godt, integrere, kjærlighet, krig, motstand, ondt, Pathfinder
Engler lar seg ikke mobbe
Jeg blir fortsatt fascinert av hvordan noen mennesker mener deres versjon av realitet/virkelighet er den eneste rette. Deres intense forakt for og motvilje mot alt annet, må være slitsomt å bære på i lengden.
Bortkastet energi også, for Engler lar seg ikke mobbe!
Ydmykhet
…..medfølelse og dyp kjærlighet er alt jeg føler i dag.
Incoming M-Class Flares
| by Mitch Battros – Earth Changes Media
Over the last 48 hours, ten (10) M-Class flares have fired off from at least three separate sunspot regions. Space Shuttle was put on alert and lands safely prior to elevated solar activity. Forty-eight hours after the first set of flares, a 7.2 mag. earthquake hit Japan setting off a small tsunami. Ten hours later, a series of “straight-line winds” along with several tornadoes hit the southeastern United States. Equation: Sunspots => Solar Flares (charged particles) => Magnetic Field Shift => Shifting Ocean and Jet Stream Currents => Extreme Weather and Human Disruption (mitch battros 1998) With this second set of four M-class flares, I suspect a second wave of earth changing events to occur within the next 24 – 48 hours. There is a good chance for an X-class flare to occur over the next two weeks. ***Stay tuned to ECM for the latest breaking news ……………
|
Religion er som svineinfluensa
Et menneskeskapt virus, satt ut for å holde massene i sjakk gjennom frykt og undertrykkelse og dommedagsprofetier.
Selvsagt er vi alle likeverdige!
Jeg takker min mor, bestemødre, oldermødre og millionene som kjempet og fortsatt kjemper for likeverd! ♥
Takk for at jeg kan leve et liv i stor frihet!
Som takk, vil jeg møte verden med en selvfølgelig holdning av at alle ER allerede likeverdige!
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged balanse, feminin, kvinner, likeverd, maskulin, menn, Pathfinder, solidaritet, stifinner, yang, yin
Food for thought
I dont eat high quality organic foods. You can barely find them in my area and I live in one of the richest countries in Europe! This of course set off a string of thoughts as I felt horrific eating all this toxic crap that was so “bad” for me.
Then I let go of that illusion as well and decided everything I chose to eat – organic or not would serve my needs perfectly and I would honor it. I mean seriously – millions(billions?) of people dont even have clean water or enough food on this planet and they still survive and ascend. Here we(the aware ones?) are worrying about what to choose from “good” or “bad” while 5 million kids starve and die each year…….We are such fools!
That gave me some perspective.
Letting go
I have been clearing old belief systems today. Lots of them! My biggest clearing was religion – again – fase 1 million of peeling away the dogma I suppose. I had a long look at how I have bought into the new age dogmas – of should and shouldnts or else you wont ascend or evolve or get out of Jail…….. I left religion and just accepted another with shiny wrapping.
No thank you – i dont need it at all 
Love is enough – just Love! 
Freedom
Sha-dhar
Posted in Alternativt, Tanker i Øyebikket
Tagged beliefs, freedom, good bye, letting go, love, new age, Pathfinder, religion, renselse, sha-dhar, stifinner
Gi & ta
Det du ønsker,
krever og forventer av andre,
må du være villig til å gi selv.
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged balanse, bekreftelse, gi, krav, motkrav, Pathfinder, speil, spirituell, stifinner, ta, tanker
Dont worry
Bekymring er å skape en fremtid du ikke vil ha.
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged bekymring er bortkastet energi, bortkastet, dont worry be happy, energi, kast, Pathfinder, stifinner
Ingen hensikt
Hva om livet ikke har noen som helst hensikt eller mening. Hva om vi bare er til for å oppleve å være til, uten mål. Hvilken Frihet!
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged frihet, hensikt, livet, mål, mening, Pathfinder, stifinner
Ikke bry deg
Jeg bryr meg ikke med hva andre tenker om meg og mine. Gjør du? Bryr du deg om eller bryr du deg med?
“Det er så fantastisk å oppdage at du kan skape din egen realitet uten å stikke nesa i alle andres. Jo mindre oppmerksomhet du gir til alle andres realitet – desto renere blir din vibrasjon, og du vil bli ennå mer fornøyd med hva som kommer til deg.”
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged anerkjennelse, bry seg med, bry seg om, dom, fordømmelse, Pathfinder, selvtillit, stifinner, tanker
Neper – nonner og fortapte rasshøl
Jo, det kan tenkes jeg er gal. Det har slått meg flere ganger at jeg kan være fullstendig hinsides. Ja, det har jeg innsett og likevel har jeg en tro, på livet så vel som døden. Jeg har en urokkelig tro på at alt sammen. Som at hele livet er mitt ansvar og samtidig verken straff eller belønning. Bare erfaringer jeg gjør meg aldeles frivillig, for å oppleve. Lære noe, kjenne på noe i en fysisk tilværelse. Skape eventyr med grusomme og bedårende avslutninger alt ettersom hva jeg velger, i det jeg kler på meg og siden av meg kroppen som en kostyme. Et skall sjelen bor i under oppholdet på denne jord. Tralalalaaaaaaaaaaaaaaa
Jeg tenker i blant på at jeg nok har vært et gedigent rasshøl i flere liv også. Antagelig har jeg drept, myrdet, voldtatt og bedratt. Slått, pint og pønsket ut intrikate, sadistiske handlinger. Før ble jeg overveldet av skam og smerte bare ved tanken. Det ble nesten uutholdelig å tenke at jeg neppe dyrket neper og agurker sammen med andre nonner, med litt ulovlig sex i reddikhagen. Hvorfor bryr det meg om alt er en illusjon? Hvorfor bruker jeg så mange tanker på å dømme meg selv og andre?
Det hender jeg tenker slike ting og rister på hue. Ler en gjøkeredelatter bare fortapte kan le. En slik dyp klukk som vokser fra magen og sprer seg som apekatter i rommet. Fortapte er de frie. De har gitt slipp. De bare Er.
Så klapser jeg meg selv lett på kinnet. Ikke kjærlig, men heller ikke hardt. Man skal ikke skade de syke og svake har jeg lært, så jeg klapser bare lett. Sånn for å kjenne etter om jeg finnes. Og det gjør jeg jo, selv om jeg antagelig er gal og alt som er galt er riktig og alt som er riktig er en bedømmelse og når jeg dømmer andre er det egentlig meg jeg dømmer.
Hvorfor er jeg redd? Hvor stor er jeg?
Hvorfor er jeg så redd store meg?
ENGLER for Dummies
Siden vi åndelige nå er stemplet som utspekulerte, skamløse svindlere, må jeg lette på samvittigheten og sløret. Min indre Slange har forpestet mitt spirituelle paradis Gledens Hage, nå omdøpt C. I. Hagen, i flere år. Jeg er nødt til å rydde i mitt indre landskap, og luke ut all vederstyggelighet som jordisk gods og gull og alle ønsker om dette, for å få igjen glorien min. Jeg føler meg nødt til å tilstå mine urene tanker og gjerninger, før jeg kastes på bålet – igjen!
På min ferd, har jo klart å bli venn med min egen skygge ved å erkjenne Altets lys og kjærlighet i meg selv. Gjennom ni tidig selvransakelse har jeg oppnådd indre tilfredshet og glede. Forut for dette, da jeg oppdaget at menneskets tomhet er uendelig, var jeg blakk, tidvis full, lei av å bo i skjul og tasse rundt barbeint i kjortel midtvinters. I et åndsvakt øyeblikk, under en ukelang meditasjon med en tibetansk munk, begynte ideene å spire.
Som sagt, blakk og kreativ, hev jeg meg på ”Elsk Deg Selv”-bølgen og tjente millioner uten skrupler. Allerede tidlig på 80-tallet utga jeg flere innbilte bøker, spesielt designet for det brede lag av intetanende, og utilfredse folk og feer . Jeg var dermed tidlig ute og kunne skumme fløten av markedet. I min iver, inspirerte jeg og sugde til meg PR-kåte kjendiser, som Dalai Lama, Oprah, Shirley MacLaine, Bob Geldof, Richard Gere og Mikke Mus. Det tok rett og slett av.
Nå skjulte jeg mine sysler i eget land, da Norge er hjemsøkt av Jantes plirende røntgen syn. Stigma og latterliggjøringen av min spirituelle vei, orket jeg ikke bære den gang, og gikk undercover i USA. Av gammel vane, har jeg forblitt i eksil.
Grunnet flere høytstående individers grynting over åndelighetens høye pris siste uke, outer jeg meg selv i solidaritet med både Kongen og Jørgen Hattemaker. Jeg spår aldeles gratis, en virusaktig spredning av Lys & Varme fremover. Jeg ser for meg storstilt bygging av ”Folkets Lysfontener” i alle kommuner. Operahusets krystalllysekrone, blir byttet ut med flash av indre glede. Stillegående fartøyer drevet på ren lysenergi, uten CO2 utslipp vil bli skapt. Energikrisen er hermed avLYST!
Under mitt nå verdenskjente esoteriske dekknavn, M. Pat Hetic, har jeg gjort en formidabel suksess som intethetens Guro i mange land. Jeg har egenhendig opplyst store deler av universet, med bestselgere som; ”Only I can be GOD”, ”Healing your Money”, ”How to stay Unhappy – an ironic look at your inner Loser”. Og den nå nyaktuelle boken fra 2000, Angel s 7.7 for Dummies.
Jeg vil feire min outing med en ny bok jeg vil kalle, ” Hvordan leve moralsk og asketisk som millionær”. Trygve Hegnar har sagt ja til å være medskribent og åndelig veileder. Jeg gleder meg!
Jeg har innsett at min rikdom er skyld i andres fattigdom og ulykke. Som ånds bot , har jeg bestemt meg for å donere bort all fremtidig fortjeneste på mine åndsverk, til flere fond som, PUSS – ”Politikeres usette sjalu samlivspartnere”. Der kan det søkes bistand til helårige cruise på virtuelle SS NoWay, for å utvide horisonten og gjenvinne selvrespekten.
Jeg heter Sandri Pathfinder og jeg er åndelig.
Posted in Alternativt, Fiksjon & Faksjon, Tull & Vås
Tagged åndelig, dummies, engel, engler, humor, lysfontene, märtha louise, new age, Pathfinder, spirituell, trygve hegnar
Følelsers Farger
En smellfeit tåre triller nedover kinnet, inn under nesa, spretter på overleppa og plasker på en fortann.
Jeg ler hysterisk!
Straks innser jeg, mens smilet brer seg gjennom røde kinn at slik er det å leve. Å føle på alt uten å dømme, uten å bremse, uten skam. Slik føles det å leve, kjenne på en kald mur og fryde seg over sensasjonen, trampe med bare føtter i myk sand, vandre hånd i hjerte med en frende. Ja, slik er det – dette kom jeg hit for – å kjenne hvordan følelser føles med klær på…..
Her sitter jeg med varme tårer på leppene, sorgen viker plassen for gleden, for jeg vet jo – denne inderlige vissheten vet at alt er i orden. ALT er perfekt – selv om det ikke føles slik i øyeblikket. I neste øyeblikk velger jeg noe annet….
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged farger, frihet, gråt, kjærlighet, latter, perfekt, tårer, visshet, øyeblikk
Bloom after Moon
In the Moon of Yesterday
I tucked a Child into Bed
Today I awoke a Young Woman
in Blossom like the morning Sun
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged bloom, blossom, change, child, full moon, heart songs, love, magic, moon, transformation, woman
Smil fra Sjelen
Et smil varmer fra innerst til ytterst mens jeg trasker i puddersnø. Potetmel, tenker jeg og tråkker noen ekstra spor, bare for å le av knirkelydene og se bikkja bykse uelegant over brøytekanter. Lykke!
Over meg er en lysegrå Himmel og jeg Smiler for jeg vet, uavhengig av skydekket at Sola alltid skinner. Jeg vet, for jeg kjenner varmen bre seg fra Hjertet og ut i fingertuppene, ned til tærne og ut i verden.
Smil fra Sjelen!
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged dag, frender, glede, hjerte, hjertesang, lykke, ny energi, smil, snø
Lys i vintermørket på Epla
Ta en titt innom iCreate hos Epla.no, og snus på unik, vakker, digital kunst fylt med Lysenergi. Lysenergi er energi fra Hjertet. Det ekspanderer og gir fremfor å krympe og ta. Det varmer når du er kald innvendig og kjøler ned om du er for varm.
Unn deg en titt, sug inn energien og kanskje finner du en spesiell gave til noen du er glad i.
Hva er du i dag?
Autentisk dialog med meg Selv og Gjester.
I dag er jeg sterk. En styrke større enn jeg er istand til å måle strømmer fritt gjennom ømme lemmer. Pulserer i glødende årer. Utvider Sinnet og sprenger alle fastlåste Tanker. Fyttikatta det har vært mye sprengningarbeid der i det siste!
Når jeg går, føler jeg meg enorm, minst 3 meter høy, men jeg er hot og har lilla neglelakk på fingrene! Kanskje jeg skal klatre opp langs siden av blokka i 2 byks? Stå på taket og skue utover 11 blokker i ring på en høyde. Et Hellig sted jeg aldri har sett fra oven. Jeg kan hive meg fra taket i fritt svev, seile over grantrærne og sette meg i bjørka over veien. Sitte der stille og speide sammen med Kråka som vokter området dag etter dag.
Kanskje jeg skal krympe til en ørliten Fe og skli ned gelenderet helt fra 5. med frydfulle hvin, fletta rett ut – hylende av latter hele veien ned til jeg klasker i et hav puter.
Jeg kan gjøre akkurat hva jeg ønsker og være akkurat hva jeg vil hvert eneste øyeblikk – om jeg tør.
Selv om jeg er en Kjempe i dag, er jeg fullstendig klar over hvor varsomt jeg må trå.
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged autentisk, hva er du idag, Pathfinder, tanker i fritt svev i øyeblikket, unplugged
Jeg Hater rasister
sa hun rasende og bet seg selv i halen.
Makt
Tankens makt er enorm. Hjertets makt er grenseløs.
Grisebank vett i
Han var så skeiv at han gikk på sjumils -gummistøvler i slow motion. Gutta på andre siden av brua ble svarte i blikket, og styrta hver sin pils før de snubla over veien og lukket dophue i en jernring av Tuborgdunst og animerte muskler.
Det fantes bare 4 typer folk den gangen: Sossen, Knarkere, Gamlinger og MC-Gutta – med påhengs-kjerring.
- Bank dophue. Vi hater `em! Mos tryne hans til han skjønner hva vi mener om den jævla knarken. De rapte killmantra sitt i ustemt kor. 7 mannskor.
Lørdag var det. En helt vanlig lørdag på bøgda. I en pøl av blod og spy lå han steine Stein. Restene av et menneske, grisebanka vett i.
Posted in Tanker i Øyebikket
Fredsringer
Når jeg gir meg selv Fred, gir jeg verden Fred.
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged bølger, fred, fredsringer, indre, Pathfinder, verden, ytre
En Flik av GALaktisk Ferd!
Nå har jeg romstert litt her inne etter jeg låste meg inn forleden. Følelsene er blandet etter den lange, lange reisen jeg har vært ute på. Det gjør godt å sette seg i bloggstolen og myse rundt i det kjente etter en evighet på åpent hav. Rart å oppdage at mye kjent ikke lenger er kjært, men elsket likevel.
Kjenner jeg smiler på en underfundig og nyfiken måte mens jeg oppdager at alt ser ut som før, men er totalt forandret. Muligens er det hele en filmkulisse, virkelighetsnært og fullstendig fjernt. Muligens er alt bare virkelig fjernt eller uvirkelig nært…..
I kriker og kroker har jeg funnet noen gullkorn her og noen spydigheter der og mye tomgods som flyter fritt. Under senga er det stabler med gammel viten, utgåtte tanker og ideer og flerfoldige mapper med utklipp av ubegripelig mange illusjoner jeg engang sverget til. Jeg nyser hardt og gapskratter av lettelse i det støvskyen blåser ut glugga.
Her ved syngebollen fant jeg en koloni sultne hybelkaniner og en dott. En diger Ullvdott som pinadø har vokst mange meter i løpet av min GALaktiske Ferd. Herfra til Evigheten og tilbake 
Det er faktisk flere Kjente og Kjære Tryner som henger innrammet på veggene her. Jeg lurer på hvor Hun er og hva Han driver med nå? Aner ikke, bare merker at jeg smiler fortsatt og takker alle for deres spor i mitt landskap!
Blommene jeg hadde i krukker på forsiden er blitt frodige og sterke, flere uttørka og blasse, men så vakre som aldri før. Likevel står jeg i noe gammelt. Gjenskinn fra det som var, med sinnssyk mye latter og en innsjø av tårer. Et sted jeg stakk innom i utide og la igjen noen spor, koblet med noen Hjerter og klinket med noen Skaller. Minner…
Strekker meg som en katt og kjenner ømme muskler i min elskede Skrott i det jeg slenger beina på bordet, skreller en ny ide, legger en pekefinger på musa og kaster meg trådløst inn i et nakent landskap. Jeg Klarte det. Jeg er Klar!
- Jeg glemmer Aldri!
sa hun varsomt og holder rundt èn Frende – to Frender – alle Brødre & Søstre som alene føler seg. Alle som er Redde, som lengter, er Syke, som Gjemmer Hjertet Skadet, som Jobber Hardt i Motvind – er Slitne og Trøtte.
Forsiktig, tegner hun en Ring av Lys i Hvit Snø foran Treet som Drysser Magiske Frø av Potensialer. Forsiktig, samles Frender som avkler sine Gamle Roller – omkring Hverandre Holder og hvisker – vi Glemmer Aldri egentlig - hvem vi alle Er!
Familie!
<3 <3 <3
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged av den nye jord, familie, frender, hjertesang, kjærlighet, lys, samles, ulvehjerte
Kin from A Star
As Dawn broke through Darkness of Night –
I Smiled & Lit the Christed Light
Once again I went to See
a White Dove sitting in A Tree
Underneath this Magic tree –
sat WolfHeart Waiting Patiently.
Quietly we Sat & Gazed –
into Stars where We were Raised
Honoring Our Kin Afar –
Twinkling like the Brightest Star –
Joyously we Let All Pass-
Feeling We were Home at last.
Posted in Tanker i Øyebikket
Bittersøt Eldgammel Årgang
Dypt i din Klagesang,
hører jeg Smerte.
Skjønner dens herkomst og
ser at du Lider.
Likevel – er jeg blitt døv av Refrenget,
Det låter av summende Fluer i Solen.
Som svermer på Saftglass
så Full av i går.
Jeg vifter dem vekk.
Tar glasset og tømmer
bittersøt Nektar
av eldgammel Årgang.
En Tone helt Nyskapt
Jeg legger i Bunnen,
Kysser ditt Hjerte
og Takker
Farvel.
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged fluer, fullt, klage, klagesang, lidelse, nektar, nye toner, Pathfinder, Shaumbra Inspired™, skatter, smerte, sommer, tomt, valg
Ingen Kamp :Pathfinder:
Kjønn
Her og nå i dette øyeblikk legger jeg ned mine våpen. Alle våpen som truer med kjønnskamp, -konkurranse, -krig og -undertrykkelse.
I dette øyeblikk er jeg verken mann eller kvinne, men et Individ.
Kraft
Jeg legger ned mine kjønnsvåpen og tar opp min Egen Kraft som menneske og Individ. Som deltaker i et Samfunn med uendelige muligheter og valgenes Overflod.
Naken
Med mitt Kjønn stiger jeg ut i verden i dag og møter det som et Menneske, et helt Menneske, et med-Menneske, en Skaper og med-Skaper, fullt Ansvarlig for min del i helheten og min Egen virkelighet.
Verdi
Med største selvfølgelighet vil jeg bære min rett til å fritt velge hvem jeg Er og definere min Egen Verdi. Som jeg med største selvfølgelighet lar Deg velge med samme Frihet – selv om vi ikke måtte like hverandres valg.
Frihet
Fra og med i dag, utfordrer jeg meg selv – igjen - til å være den jeg vil være og allerede Er - med Respekt og Aktelse uavhengig av mitt Kjønn. Jeg vil skjenke meg selv Friheten til å være hva enn jeg lyster bare fordi jeg Er, ikke fordi jeg Er hva andre vil gjøre meg til i kraft av mitt Kjønn.
Individ
I dag hyller jeg Din og Min Rett til å være et Fritt og Selvstendig Individ!
Posted in Samfunn & Politikk
Tagged 8. mars, balanse, individ, kamp, kjønn, kvinnedagen, likeverd, menneske, påminnelse, Pathfinder, politikk, samfunn
Feberfantasier på Pisket Hud
Tortur
Jeg smyger under
dyna. To dyner for å få litt ekstra tyngde - for å synke lenger ned i den
myke madrassen og egne tanker. Sikkert laget av dun fra torturerte gjess. For
jeg har kjøpt dem på Ikea – billig selvsagt. Et dyrs smerte trenger ikke koste
stort.
Frost
Gjess, ribbet
levende velter inn på netthinna og jeg grøsser. Kjenner en indre frost. Dynene
jeg pakker tettere rundt kroppen – føles plutselig som piskeslag mot øm hud.
Sår, blodig, opprevet gåsehud. Men jeg blør ikke utenpå.
Flukt
Jeg skrur av
bevisstheten og seiler inn i drømmeland. Der hvor livet utspilles på prøve.
Testscener. Det hender jeg er på audition i mine egne skuespill.
Der jeg kan kjøre
samme scene om igjen og om igjen til jeg husker den, skjønner den, endrer den
slik jeg vil ha den. Perfekt lyssetting, de riktige ordene fra alle aktørene, en
slutt jeg kan akseptere. Jeg er Gud, jeg ruler i mitt eget hode, som en diktator
skaper jeg hva jeg vil der inne – før virkeligheten overtar manuset og sender
den live.
Fantasier
Svetten pipler i
panna. Kaldsvette. dramatiske scener utspiller seg for mitt indre. Feberfantasiene gjentakende og langsomme og vanskelig å flykte fra. Noen ganger grusomme, ekle,
frastøtende. Jeg må akseptere at det er bilder – scener fra mitt eget indre
landskap. Puslespillbiter jeg kan sette inn i det Store Bildet eller forkaste.
Sende til brenning – tilintetgjøre.
Erkjennelse
Det er jeg
som skaper dem – bildene – med mitt sinn. Mitt sinn er til tider vanvittig
ekkelt – morbid – grusomt – jeg må erkjenne det. Må jeg eie mine skapelser? Jeg erkjenner de er mine og slipper dem fri.
Jeg kryper sammen
under dyna av mishandlede gjess. Som et hutrende foster – redd min egen skygge.
Jeg kjenner varmen fra helvete bre seg over meg – ikke inni – der er det kaldt.
Jævla kaldt – helt inn i margen.
Ansvar
Tørr tunge smatter
på ordet. Innerste inne i margen. Er det der sjelen bor? I beinmargen? Denne
litt slimete substansen man smatter i seg med lykkelig mine til middag?
Jeg hører lyden av
en slurpende Hannibal Lecter. Lyden av chiantiblod som surkler mellom tennene
mens han fortærer menneskelever og bønner. Jeg vil ikke se, høre, kjenne. Bare
sove – svinne hen i mørke dyner av stillhet og fred. Gli inn i en livmor av
pulserende trygghet. Her vil jeg ligge til jeg orker møte lyset igjen. Til jeg
igjen våger å ta ansvar. For min skapelse – der ute.
Redigert 13. februar 2009
Livet Er – Hva du velger – Mor Teresa
Livet er – hva du velger det å være
Life is opportunity, benefit from it.
Life is beauty, admire it.
Life is bliss, taste it.
Life is a dream, realize it.
Life is a challenge, meet it.
Life is a duty, complete it.
Life is a game, play it.
Life is a promise, fulfill it.
Life is sorrow, overcome it.
Life is a song, sing it.
Life is a struggle, accept it.
Life is a tragedy, confront it.
Life is an adventure, dare it.
Life is luck, make it.
Life is too precious, do not destroy it.
Life is life, fight for it.
~ Mother Teresa ~
Posted in Tanker i Øyebikket
Tagged anledning, kloke ord, liv, livet, mor teresa, Pathfinder, spirituelt
Jeg vet du har det Vondt
Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå
alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg
Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg
Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg
Ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå
i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg
Bjørn Eidsvåg
Posted in Tanker i Øyebikket
Dama til JESUS – reloaded
- Få låne en røyk av deg da. Please! Ok, bare noen trekk. Kanskje halve? Fort deg før de ser det.
Hun fikk røyken og sugde i seg halve i ett drag. Kikket nervøst rundt seg og trakk i seg et nytt magedrag til den glødet som et trafikklys.
På vaktrommet rett bakenfor kikket et hue ut av luka. Et vindu med forsterket glass, klistret full av fingermerker.
- En til, gi meg en til da fort.
Jeg nølte, mest fordi det lyse hodet i vinduet dukket opp igjen med et misfornøyd uttrykk og kom trampende mot oss like etter.
- Gerd slutt å mas om røyk. Du vet du ikke har lov til dette. Du har en rasjon og du får en røyk om to timer.
Gerd klasket hånden hardt i bordet og satte opp et engleansikt.
- Hakke røyka jeg. Slutt å ljug, det er stygt å ljuge. Det er synd å sove. Plutselig hev hun seg opp av stolen som vippet og ramlet bakover, stormet nedover korridoren og smalt igjen døra til cella si. Det var det jeg kalte rommene. Celler.
Avdelingen besto av en lang korridor med celler på hver side. Vi som røykte, hadde en liten krok ved inngangsdøra. Porten. Helvetesporten. Perleporten? Tvilsomt. Det peip iltert hver gang noen ble låst inn eller ut. Stort sett var det høvdingen – overlegen og noen pleiere som smatt inn og ut av døra til friheten. Eller var egentlig fengselet der ute? Hva ble vi skjermet mest mot? Oss selv? Verden? Livet?
- Hva ønsker du mest av alt å kunne gjøre nu?
Vi satt på cella, psykologen og jeg. En seng, et bord, en vask, et skap og et vindu med gitter foran var kulissene for vår samtale. Scenen for sinnets samtale, ordene fra ytterste mørke denne lille mannen skulle trylle lyse igjen. Om han hadde hatt tid.
Taklyset skinte grelt og dunkelt ned på oss. Jeg satt på sengekanten. Hodekrymperen ytterst på en pinnestol.
- Knuse vinduet og løpe som faen. Løpe langt vekk herfra. Bare løpe og løpe til jeg segner om og må hvile. Sove i 100 år, svarte jeg.
- Det gjør mæ trist å høre. Vi vil jo bare hjelpe dæ.
Han var liten av vekst psykologen og kom fra nord et sted. Bak de tykke brillene skimtet jeg et sørgelig blikk. Tristheten rant i de nøttebrune øynene hans. Kanskje han var deppa og? Han ville meg vel, men jeg orket ikke betro meg. Hvorfor skulle jeg spy ut min livshistorie i hytt og pine til stadig nye folk? Folk som egentlig ikke hadde tid uansett. Hva visste jeg om dem? Om deres bakgrunner og livshistorier? Hvor objektive klarte de å være, disse vokterne av sinnet, pleierne av galskapen?
Etter lynpraten med eksperten, tuslet jeg sakte inn på dagligstua sammen med min tunge følgesvenn. Depresjonen. Jeg var visst deppa, kanskje gal. Jeg visste ikke og brydde meg ikke.
Dagligstua var et lite rom, kombinert spiserom. En rød vinkelsofa hadde sett sine beste dager. Noen slyngplanter hang fra veggen og en TV sto skjevt i et halvmørkt hjørne. Alt var lurvete, kaotisk og trist, som sjelene her inne.
- Se på Martha da. Se åssen de behandler henne. Det gåkke an å behandle gamle folk på den måten.Gerd hev seg frem mot meg og viftet iltert med en finger.
Jeg var enig. Martha på kanskje 60 år, var bundet fast i en lenestol med et belte om livet. Der satt hun og rykket og kastet seg frem og tilbake. Time etter time. Hun mumlet og siklet litt. Øyene var lukket og hun så ut som hun sov og hadde stadige mareritt. Plutselig kunne hun finne på å røske kjolen sin opp over hode til underlivet ble blottet. Hun ante ikke hva hun drev med. Hvorfor var hun bundet fast i en stol her?
Gerd løp brått bort til Martha og holdt henne vennlig hardt, mens hun skrek,
- Slipp henne friiiiiii. Dere kankke behandle folk på denne måten! Husk jeg er kjæresten til JESUUUUUUUS.
- Ja, hun har ingenting her å gjøre stakkars kvinne, sa Pettersen lavmælt, men iltert. Pettersen satt stille på en stol ved helvetesporten. En mann midt i 50-årene, med et trist smil om munnen som mumlet regler. Lange regler og grisevitser, hver dag, på samme sted. Som en vokter satt har der og passet på eller ventet. Han var antagelig sjømann, for jeg hørte ord om seilas og verdenshav. Pettersen så ut som en snill mann, på feriereise i hodet.
- Dere sku ha blitt dopa ned med all den gifta dere propper i oss her, så tenker jeg dere ble tullete og. Apedop får vi og aper blir vi! Gerd kjeftet mens hun knuget Martha ennå hardere.
Helvetesporten pep sint og gapte like etter. Overlegen ble spyttet inn, the Boss himself. Gerd slang seg ned bak stolen til Martha og holdt seg for øynene.
- Står til med Pettersen i dag, spurte Overlegen uten å vente på svar, og hastet kjapt ned korridoren på klakkende tresko.
- Jeg venter tålmodig på den dagen du blir dopet ned og lagt inn her selv Herr Overlege. For den dagen kommer. Da skal Pettersen slå flikkflakk bortover korridoren.
Jeg måtte bite meg hardt i leppa for å ikke brøle av latter. Midt i galskapen regnet gullkorn. De beste perlene noen svin kunne få, ble liggende igjen i rommet med de rare i.
Gerd hadde vært på åpen avdeling i 3 år før hun ble flyttet til lukket for en måned siden. Dette fortalte hun med fortrolig, høylydt hvisking hver gang jeg satt og røykte. En hel måned i dette helvete, tenkte jeg. Ikke rart folk blir gærne. Om jeg ikke var gærn, ble jeg det nok her inne.
- Men jeg får jo brev av kjæresten min vet du. JESUS skriver så vakre kjærlighetsbrev og holder motet mitt oppe. Øynene hennes funklet mens hun lirket opp et krøllete ark fra baklomma og brettet den høytidelig ut.
- Se her, du skal få lese, men det er hemmelig. Ja, at jeg er kjæreste med JESUS.
Det var blitt sent. Jeg ville sove og slapp ut en gjesp.
- Du må ikke sove, det er synd å sove, ropte hun og veivet med en finger. Jeg skal holde deg våken, så du slipper å synde.
Jeg leste brevet hennes. Et rørende, barnslig brev fra en kjæreste til en annen. En som lovte Gerd evig troskap, evig kjærlighet og å alltid verne om henne. Hun var av jordens vakreste mennesker sto det skrevet. Så vakker at hun kunne få hvem som helst og alle ville ha henne……Kjærlig hilsen JESUS.
- Det er et vakkert brev Gerd. Den må du ta godt vare på. Jeg lover å ikke fortlelle noen hvem du er kjæreste med. Nå må jeg sove litt. Jeg er så trøtt skjønner du.
- Ja, men det er synd å sove, veldig synd. En dødssynd er det. Ikke gåååååååå.
- Skal jeg klare å leve videre må jeg nok begå den dødssynden, sa jeg og gikk mot cella.
Egentlig var jeg ikke trøtt. Ikke på den rette måten. Tankene surret uavlatelig i hodet. Spant i en endeløs ring av gnagende gjentagelser. Jeg ble liggende og kikke i taket. Plutselig skar noen fryktelige rop og skrik gjennom nattemørket. Rett i magen min havnet ropene. Morsmagen.
- Mammaaaaaaaa. Hjelp meg mammaaaaaaaaa. Det var uutholdelig vondt å høre på. En voksen mann ropte, høyt, sårt, dypt fortvilet. Dype hulk fra et bunnløst sår skrek han utover natten.
Jeg ville ikke høre og brettet puta rundt ørene. Det var slik jeg hadde sett på film. Gjøkeredet. De gale som hylte og skrek, ruget på stoler, kakket hodet i veggen og virret meningsløst rundt i intet. Slik vil jeg ikke bli, tenkte jeg og presset øynene hardt igjen.
Mannen i sin nattefortvilelse stilnet, etter at flere par raske tresko hadde entret hans celle. Han fikk sikkert en sprøyte, tenkte jeg og kjente søvnen var i ferd med å føre meg vekk fra alt det vonde. Skyer, bløte, luftige skyer jeg kunne danse på, skapte jeg i mitt indre søvnlandskap.
Igjen ble stillheten brutt. Noen tok i døra og lusket inn. Usikre steg kom mot meg og gikk unna igjen. Jeg regnet med det var en pleier som sjekket innom på natta.
Klikk.Tak lyset gikk på. Jeg myste halvblind mot skapet der en skikkelse sto klemt inn i hjørnet.
- HYSJ. Du må ikke sove. Det er synd å sove. Jeg er her for å holde deg våken så du ikke synder mer, hvisket stemmen høyt. Gerd sto og hovret over meg med en pekerfinger som sirklet inn mot nesen min.
- Du MÅ bare ikke sove skjønner du fysj og fy! JESUS er veldig skuffa over deg nå.
Som en katt frøs hun til og lyttet erfarent til klakkene på vei i korridoren. Tresko på kjapp anmarsj mot cella. Rask som en gaupe, trykket hun seg atter inn i hjørne ved skapet.
Celladøra gikk forsiktig opp igjen. Pleieren myste bort på meg og lurte på om alt var i orden. Jeg nikket, men pleieren slengte ørneblikket i retning nattergalen.
- Gerd kom hit med en gang, sa pleieren og skjente på henne som en uskikkelig unge. Hva gjør du her inne overhodet og forstyrrer midt på natta?
- Ja, men jeg hakke gjort noe gæææærnt. Jeg skulle bare hjelpe henne. Jeg kom inn her for å hjelpe henne å sove jo!!!!
Posted in Fiksjon & Faksjon
Poter i Mokasiner
En stille pust
I nakken
Varmen fra en
Varsom Energi
Hilsen fra en Frende
Til en Annen
På Poter
i Mokasiner
Posted in Tanker i Øyebikket
Gisp av Dødsangst
Toget kom
Og gikk
Jeg vil med
Ropte jeg uten lyd
og dvelte i et dirrende gisp
av dødsangst.
Redd for å gi slipp
På alt
Lært
Gjort
Vært
Erfart
Svartnet det
Uker senere
Kanskje måneder
Etter år i tornekratt
Blodig
Sliten
Redd
Våknet tornerose
og dagen lysnet
på innover pust
Et nytt liv
Med Duft av sommer
Badende nymfer og
Nakne steg
Vokste ut av
Ulmende aske
Av Alt jeg ikke hadde våget
Å velge
Før jeg døde
til Nytt Liv
Farvel
Velkommen
Posted in Uncategorized
Raffinert Faenskap
Destruktive tanker
Resirkuleres.
For hver Destilering
Dannes
Sterkere Gift.
Posted in Uncategorized
Norge står for fall! RELOADED!
Det blir verre og verre år for år.
Norge går til helvete. For et par år siden ville disse utlendingene forkvakle nasjonalsangen vår. Ikke nok med at de kommer brasende over landegrensen vår i horder, hele stimer, kledd i kitler, turbaner, hijaber og kalotter, de ville skjønne vår aller helligste, ”Ja vi Elsker”, på sitt eget språk. Det er en skam, sier jeg! UHØRT! Det krever årelange studier og flerfoldige reinkarnasjoner i indre Troms for å skjønne den norske nasjonalsangen overhodet! Hva innbiller de sæ?
I år har de skrudd opp snikovertakelsen av vårt land enda et hakk, når vi så vidt er friskmeldt fra det siste bakholdsangrepet. En hardbarket gruppe på hele 15 protesterende personer, krevde at også unorske flagg skulle heises på Stang. Et primalskrik av angst, målt til 7.8 på Richters skala, rumlet gjennom det ganske land og ristet våre innerste innvoller. Vi måtte klamre oss fast i Grandiosa-esker, furutrær og spekeskinker for å ikke miste forstanden og siste rest av norskheten vår.
Alle burde ha fått med seg at lille, tøffe Norge, det styrrike miniputtlandet ut mot havet har uangripelige helligdommer! Vi har oljen, lutefisk, Kongen, Nasjonalsangen og FLAGGET. Besudler vi disse nasjonalskattene, går vi endetiden i møte. Vi vil aldri kunne stoppe denne snikreklamen og ondskapsfulle indoktrineringen, kamuflerte terrorister fra andre land forsøker å tre nedover våre strikkenisseluer, om vi ikke setter ned foten bestemt NÅ!
Siste grense er trådt over
av sandalkledde føtter, osende av koriander og flagrende gevanter de
freidig og ufølsomt blafrer med i våre 17. mai – tog.
Steng grensene og hermetiser landet 16. mai og rensk ut alt unorsk, så vi kan feire vår flatfyll med gravlaks i fred som bare ekte nordmenn gjør.
Boikott kebaben, McDonalds og kast svenske kjøttbullar til grisene. Nekt å fylle bensin på utenlandske biler, tøm olivenolje i wc og kast norske flagg produsert i Thailand.
Syng ”Ja vi Elsker” på klingende riksmål, hils det norske flagget, neie dypt til Kongen og Ari Behn ærbødig eller forsvinn!
Gratulerer med dagen Norge
Posted in Uncategorized
Pidestall
Hun måtte stå på en krakk
for å rekke opp til
hans høye tanker
om henne.
Posted in Uncategorized
100 liters Bergans gis bort
Jeg har ryddet. I kjelleren. Igjen. Sortert vekk alt jeg ikke vil ha med meg videre. Alt som føles ubehagelig og vondt og gammelt. Ting som aldri mer vil bli brukt eller verdsatt. Ting jeg aldri mer vil sette frem i min stue eller gi bort til andre. Ting som ligger der i mørket til oppbevaring år etter år. Ting som kun ses på de gangene jeg faktisk rydder.
Hver gang jeg rydder, tenker jeg, hva skal jeg med dette da? Hvorfor samler jeg på ubehag og illeluktende minner?
Etter ryddesjauer, blir det tomrom. Tomrom er ekkelt. Jeg blir redd. Så jeg fylte følelsen av tomhet med gamle minner jeg likevel hadde på lur. Sånn i tilfelle. Jeg fant flere esker med sure miner, PMS-dager, gamle konflikter, dårlige unnskyldninger og slemme mennesker. Disse hev jeg inn i tomheten.
Det hendte til og med at jeg overtok og kjøpte andres gammelt skrot, for å kaste det inn i tomheten slik at det ikke skulle føles så tomt der mer. Jeg gikk faktisk på jakt etter andres kvalme minner, gamle konflikter, drama fra i fjor og slemme naboer. Det var jo plass til så mye i tomheten. Det føltes grusomt endeløst. Gisp!
For sikkerhets skyld, fylte jeg en ryggsekk med spesielt utvalgt søppel jeg bar på dag og natt. Tenk om noen skulle stjele dem fra kjelleren? Nei, da fikk man heller vokte over de mest spektakulære sakene kroppsnært ja. En 100 liters Bergans syns å være passe oppbevaringsplass.
Heldigvis har jeg vært flinkere til å rydde ut enn å rydde inn. Neste opprydding, bar jeg ut litt mindre skrot. Det ble stadig færre gamle sokker, sinte hunder, snedige selvbedrag og hardnakkede sannheter. Og når tomheten fylte tomrommet, ilte jeg til litt saktere med nye esker med gammelt skrot. Det er grenser for hvor fort det går med en 100 kilo på ryggen. Faktisk ble jeg så lei av å hive inn det jeg hev ut, at jeg ble forbanna.
En dag bestemte jeg meg for å la tomheten være. Den fikk bare være der til den forsvant, tenkte jeg og gikk store omveier rundt den. Langt om lenge, klarte likevel noen nye tanker å snike seg forbi mitt profesjonelle vakthold over bevaringsverdige gamle tanker og skrot.
Hva om tomrommet ikke betyr tomhet? Hva om tomrommet betyr frihet? I tomrommet er det plass til å skape noe nytt, noe bedre, noe annerledes. Hva om tomheten ikke betyr at noe mangler, men er begynnelsen til noe nytt? Hva om tomheten inneholder alt som er?
Hva om?
‘I am not, I will not be.
I have not, I will not have.
This frightens all children,
And kills fear in the wise.’
Nagarjuna
Posted in Tanker i Øyebikket
Minner på Lunkne Kinn
På håndbakken, danser forsiktige Alvefingre.
Varme treffer hud mot hud og tusenvis av nerver iler av fryd.
Fornemmelsen, ekstasen over å kjenne, føle, være tilstede.
I hver Sanselige opplevelse, også Smerten, som strykes frem med lette fingertupper.
Føder et smil.
To hender føres til ansiktet og rører lett på naken Munn.
Berører med Kjærlighet.
Hud som har tålt den tøffeste behandling, trofast og modig.
Et ansikt, vridd og vrengt i alle tenkelige fasonger og noen til.
I storm og sol underveis på ferden, med sjeldne påskjønnelser.
En tåre av Takknemlighet treffer en finger.
Hudløst et Øyeblikk i skam over hvor lenge det tok.
Før florlette Alvefingre stryker frem minnet, på Lunkne Kinn.
Om den Hellige Alliansen mellom Kropp og Sinn.
Posted in Uncategorized
Et lettere LIV
Når bremsene er På
og jeg samtidig Må
blir veien dobbelt så lang
å Gå.
Jeg setter meg selv
i Fri
Nå!
Posted in Uncategorized
MENNESKEVERD uten KAMP
I dag, her og nå i dette øyeblikk, legger jeg ned mine våpen. Alle våpen som truer med kjønnskamp, -konkurranse, -krig og -undertrykkelse.
I dette øyeblikk, er jeg verken mann eller kvinne, men et individ i en helhet i en delhet i en helhet.
Jeg legger ned mine våpen og tar opp min kraft som menneske og individ. Som deltaker i et fritt samfunn med uendelige muligheter og overflod for alle som ønsker det.
I dag går jeg ut i verden naken og blottet for kjønn. Jeg møter verden som et menneske, et helt menneske, et med-menneske, en skaper og med-skaper, fullt ansvarlig for min del i delheten og min egen virkelighet.
Med den største selvfølgelighet, vil jeg bære min rett til å fritt velge hvem jeg er og definere min egen verdi, som jeg med største selvfølgelighet lar deg velge med samme frihet.
Fra og med i dag, utfordrer jeg meg selv til å være den jeg vil være, uavhengig av mitt kjønn, som du.
I dag vil jeg hylle menneskeverdet uten kamp!
Posted in Uncategorized
GAL nok – 7 år senere(faksjon)
Nattklubben var tettpakket og dunkel. Jeg var klinkende edru og satt med en liten kopp java og vinglet lett på barkrakken. Muligens hadde jeg aldri vært så edru noen gang. Jeg følte meg stor, ti meter høy og uredd. Jeg var lei av å være redd, lei av å bli hundset, lei av løgnene og lei av andres faenskap. Jeg var jævla LEI!
Jeg ventet. Han kom nok, jeg visste det. Var han i nærheten, hadde jeg en indre radar som tok ham inn. Jeg fikk alltid forvarsler. En indre uro.
I hue ramset jeg opp de 7 årene jeg hadde latt ham herje i vårt liv. Syv helvetes år etter det ble slutt, herjet han. Syv faens år med løgner, bedrag, ringing midt på natta, rykter, intriger, banking og hyling på døra i kvalmende fylla. Nye telefoner med kjærlighetserklæringer og de neste med hatmeldinger. 7 år uten at han gadd si hei til sitt eget barn når de møtes på gata.
-2 halvlitere.
Sekunder før hadde han feid forbi ryggraden min. Jeg kjente det var ham lenge før han viste tryne i andre enden av baren. En mørk streng lugget i sjela, og han hadde en spesiell eim. Det hadde de alle. Vampyrene.
Han dro ned solbrillene og kastet et langt blikk mot meg. Jeg stirret tilbake. Uten å blunke. Uten å vike, stirret jeg ham i senk for første gang og det kostet ikke en kalori.
Stresset, snappet han til seg ølene og gikk mot et halvmørkt hjørne. Blikket mitt fulgte etter. Intenst. Så intenst at jeg kjente det brant og det gjorde han også, for han flyttet seg til en annen del av lokalet, og jeg fulgte rolig etter.
Tett, tett inntil ham smøg jeg meg, stille som en nattsvart panter. Og fortsatte å se på ham, gjennomtrengende og ordløst. Han ble urolig, snudde ryggen til og gikk litt unna. Jeg flyttet meg etter.
Han flirte, dro av seg brillene igjen og satte de bunnløse brune i meg. Uten virkning.
-Hva faen vil du brugle, snerret han lavt, veldig lavt slik at bare jeg skulle høre. Jeg vokste ti meter mens jeg så ned på ham og glante rett inn i hans svarte sjel.
Han flyttet på seg igjen, lo en sinnssyk månelatter slik han pleide og gikk mot utgangen med et kvinnemenneske på slep. Jeg ga blaffen i henne. Hun var bare et leketøy for ham. Jeg var hans skyggespeil og hang på ham som seig tjære til svettedråper piplet ut i panna på ham.
- Vil du se å fjerne det kvinnfolket som står der borte? Hun følger etter meg hvor jeg går og står og stikker det stygge trynet sitt opp i mitt. Hun er klin gærn og jeg stikker om ikke dere hiver kjerringa på hue ut herfra. Jeg flirte. Lo høyt og satte meg ved baren igjen og dinglet med bena.
-Det er en gjest som sier du trakasserer ham. Jeg ber deg vær så snill og holde deg unna ham og oppføre deg, ellers må jeg kaste deg ut.
-Ta det med ro. Det hele vil opphøre i natt. Vakta så litt undrende på meg og gikk.
Jeg hoppet av krakken og gikk mot garderoben. Tiden var kommet og jeg hadde rett. Der sto han, nattens fyrste på vei til å stikke. Den feige, lille skiten som omsider møtte seg selv i døra. Skalv han? Jo, han skalv.
-Før du går Tor, vil jeg fortelle deg noe du aldri, aldri skal glemme! For om du glemmer, skal jeg taust og iherdig fotfølge deg dag og natt, natt og dag til du hyler i angst og ber om nåde. Uten ett ord skal jeg finne deg samme faen hvor du befinner deg. Om du så mye som prøver, direkte eller indirekte å ta kontakt med meg eller tråkke dine møkkete føtter på din datter en ENESTE jævla gang til, VIL jeg sørge for at du angrer på at du ble født. ER DET FORSTÅTT?
Jeg ropte, helt opp i ansiktet på ham. Millimeter fra det likbleke ansiktet, med de bunnløse brune. En frykt 1000 ganger større enn min, var alt jeg så, den natten jeg tok igjen min makt. Den natten jeg ble gal nok til å løsrive meg fra galskapen.
Posted in Uncategorized
